Krigsår med Hennummusikken
John Willy Jacobsen fra Lier Historielag forteller til Lierposten, 16. mai 2016
Det viste seg at Farre hadde gjemt unna noen som lå lagret på loft i flere gårder i byen. Handelen ble gjort. Etter et godt kjøp, dro Hans tilbake til Tranby. Han skulle senere få beskjed om når instrumentene kunne hentes.
Et par uker etter satt fire karer på toget til Oslo: Hans Christensen Hennum, Gustav Fuglerud, Leif Thon og Paul Rustand. Hos Farre fikk de vite hvor instrumentene kunne hentes. De gikk samlet ut fra butikken, men måtte spre seg og senere møte ved en avtalt adresse. Fra tre loft i byen hentet de i alt fem instrumenter: en stor helikon (bass), tre b-kornetter og en ess-kornett. Instrumentene ble pakket i ei stor kasse og sendt med jernbanen til Lier stasjon. Derfra ble den kjørt opp til Tranby med bilen til drosjeeier Johan Dahlgaard. Et farlig oppdrag var vellykket gjennomført.
Kongesangen over Lierdalen
En annen farlig situasjon er knyttet til brødrene Einar og Helge Haverstad. Gården der de vokste opp ligger på Tranby med vidt utsyn over Lierdalen. I husets søndre ende var det en balkong i annen etasje. Der sto brødrene 17. mai 1943. Vi gjenskaper episoden: Under dem ligger Lierdalen. På alle gårder står flaggstengene nakne. En ny nasjonaldag er i emning. En dag uten glede. Guttene har horna med seg. Da skjer det utrolige, noe de ikke kan ane konsekvensene av. De løfter instrumentene. Ser på hverandre et øyeblikk. Og hør! Fra to tenorer løftes Kongesangen ut i den klare morgenlufta. Deretter følger Ja, vi elsker. Guttene hadde flaks. Hyllesten til nasjonaldagen fikk heldigvis ingen konsekvenser.
Lån til kjøp av gebiss
Samholdet og solidariteten ble vist på mange måter, som gjennom dette vedtaket fra et medlemsmøte før jul i 1943: «Der bevilges op til 75 kr for de av medlemmene som trenger det til at reparere sine tender for musikkens skyld. (...)»
Hornblåsing for karer som brukte gebiss, kunne være problematisk. For det hendte at det løsnet mens de spilte. Da ble dirigenten redningen. Han hadde korpsets boks med tragantpulver (et festemiddel). Skjult, med ryggen til ungguttene som ennå hadde sine tenner i behold, sto Hans og strødde pulveret på gebisset som den uheldige deretter trykket på plass. Dette kan virke komisk. Men å bruke kunstige tenner, var ikke bare upraktisk, det kunne også være smertefullt. Størst problem ga instrumenter med store munnstykker.
400 følger dirigenten til graven
Onsdag 15. mars 1944 ble en sorgtung dag i hele kretsen. Korpsets dirigent gjennom en årrekke, sagmester Hans Christensen Hennum, døde plutselig, nær 69 år gammel.
Vi gjenskaper stemningen og vemodet i kirken under begravelsen: Tranby kirke, onsdag 22. mars 1944, klokka 14: Stille finner folk sine plasser, fyller hele kirkerommet, deretter galleriet og til slutt gangen. For sognepresten, som er innsatt i embetet av okkupantene, må den overfylte kirken føles uvirkelig. På søndager preker han til en menighet på en håndfull tilhørere.
Foran båren ligger mange kranser. På en av sløyfene står det skrevet: "Farvel og takk for alt hva du har været for oss. Hennummusikken".
Oppe på galleriet står korpset til ’n Hans. Rundt hvert instrument er det knyttet et svart sørgebånd. Følelsene sitter tungt, især hos de yngste. Hans har vært som en far for dem. Før prestens tale spiller korpset salmene Kjærlighet fra Gud og Lover den Herre. Messinginstrumentene fyller kirkerommet med en ny og fremmed klang. Og over de vakre melodiene flyter en tubas dype og myke toner; tonene fra Paul Rustands klangfulle spill. En underlig, men samtidig vakker og vemodig opplevelse for menigheten. Det har vært sterke reaksjoner i kretsen på at korpset skulle spille. Korpsmusikk, i en kirke! Det går da ikke an, har mange ment. Men nå fylles alle av en høytid større enn de har opplevd i noen annen begravelse.
Etter prestens tale spilles salmen Nærmere deg min Gud. Melodiens vemod og tekstens innhold presser fram tårer, får lepper til å skjelve mot munnstykkene. Men salmen gjennomføres, tonene løftes ut i kirkerommet, glir stille fram mot kista. For siste gang har de spilt for sin dirigent. Før seremonien avsluttes, går korpsets medlemmer stille ned trappa. Og da kista bæres ut, står guttene æresvakt på hver side av inngangsdøra. Som en aller siste hilsen, som en stille takk.
Kilde: Utdrag fra John W. Jacobsen: Sånn var det den gangen, utgitt i 1999.